Landsbylegen

Denne artikkelen gjengis med tillatelse fra Kavlifondet, som ga betydelig støtte til HDIs arbeid i Niger for å beskytte kvinners liv og verdighet fra 2009-2021. Bilder © Health and Development International

Arbeidet med å bedre folkehelsen på landsbygda i Norge og i Niger er ikke så ulikt som en skulle tro, i følge lege Anders Seim. På syvende året mottar han støtte fra Kavlifondet for arbeidet for å hindre blokkert fødsel i Niger.

– En serie med tilfeldigheter.

Det er slik han beskriver det, årsaken til at han begynte å engasjere seg i helsearbeid i en helt annen del av verden enn hjemme på landsbygda i Fagerstrand.

Anders Seim har alltid vært opptatt av folkehelse. Det handler om å observere, se at noe ikke er som det bør være, og undersøke om det er mulig å gjøre noe med det. Han forteller om legen i Finnmark som så at folk som hadde kaffegrut stående på kok hele dagen så ut til å få flere hjerteinfarkt. Kunne det ha en sammenheng? Og legen i London som stoppet koleraepidemien fordi han spurte seg: Hva foregår her og hva kan vi gjøre med det?

Guineaorm

Interessen for folkehelsen har drevet arbeidet hans både i Norge og i Niger. Forskjellen, forteller han, er at det gjerne er mer dramatiske ting i Niger, og dermed lettere å følge med på om det hjelper med de tiltakene man setter inn.

Historien om hvordan han kom i gang med sitt første store prosjekt, å utrydde guineaorm, forteller han slik:

– Jeg var doktor på landet i Norge, og reiste til Statene for å ta en folkehelseutdanning. Det var begynt å komme datamaskiner – dette var i 1987 – og jeg var på vei ned i kjelleren på universitetet for å bruke datalaben. I gangen støtte jeg på en etiopisk medstudent som fortalte at det skulle være en gjesteforelesning der. Man sier jo ikke nei til slikt, så jeg gikk og hørte på Donald Hopkins som hadde vært sjef på det amerikanske folkehelseinstituttet. Han fortalte om arbeidet mot guineaorm. Man hadde visst hvordan man kunne kvitte seg med guineaorm i 100 år, men ikke tenkt at det var mulig å utrydde en sykdom før man faktisk greide å utrydde kopper. Men de trengte midler. Jeg tenkte at dette måtte da passe som hånd i hanske for hva Norge liker å gjøre. Det var jo tøvete tenkt, men det var det jeg tenkte. Og derfor begynte jeg å jobbe med guineaorm samtidig som jeg var lege på landet på Fagerstrand.

På denne tiden, på midten av 1980-tallet, led 3,5 millioner mennesker i 22 land store smerter på grunn av guineaorm. Ormen kan bli en meter lang, og presser seg ut gjennom huden til verten sin, mennesket. Ormen kommer med urent drikkevann.

Sugerør med filter

I et års tid banket Seim på dører til forskjellige organisasjoner og aktører han tenkte kunne arbeide med guineaorm. Han skjønte til slutt at det ikke var aktuelt for noen. Derfor grunnla han Health and Development International (HDI) i 1990, med en avdeling i Norge og en i USA, for å kunne jobbe sammen med større grupper der. HDI startet blant annet arbeidet med å distribuere sugerør med filter i alle land der guineaorm finnes. Flere, både i Norge og i USA, jobbet sammen om å bekjempe sykdommen. Og det virket. I 2016 hadde 25 mennesker guineaorm, mot 3,5 millioner for 30 år siden.

Landsbylegen var klar for å løse et nytt helseproblem.

– Vi hadde – nesten – klart å utrydde guineaormen, som det ikke fantes medisiner mot og det ikke fantes interesse for å utrydde blant den politiske eliten verken i den fattige eller rike verden. Vi hadde klart det til tross for borgerkrig, militærdiktatur og korrupsjon. Da reiste spørsmålet seg: Mon tro om vi jobbet på samme måte som med guineaorm mot noe som ikke er biologisk utryddbart? Ville vi oppnå de samme resultatene? Høsten 2003 hadde det amerikanske styret i HDI møte. Et nytt styremedlem, en tidligere amerikansk ambassadør i Niger, spurte om det måtte være en sykdom, kunne det heller være en tilstand? Så beskrev hun fødselsfistler. Jeg kjente knapt til det.

Fistler kan oppstå hvis barnet sitter fast under fødsel. Trykket fra barnets hode fører til at vev i bekkenbunnen dør. Dette skaper hull i underlivet, slik at urin og/eller avføring lekker. I Norge hentes barna ut med keisersnitt.

Bare én soloppgang

Metodene er enkle og effektive: Ingen kvinne skal oppleve at solen står opp to ganger mens hun føder. Før soloppgang nummer to skal hun få hjelp. Dette skal frivillige vite. De trenger ikke kunne lese eller skrive, men de kan følge med på soloppgangen.

Målet til HDI er at det skal være enkelt og at de ressursene som alt er der skal utnyttes: Finnes det en jordmor og en sykebil skal de benyttes på best mulig vis. Kvinner som alt har fistler får hjelp av HDI til å komme seg til hovedstaden der de blir operert.

– Vi jobber delvis med opplysning, delvis med logistikk og delvis med datainnsamling. Dataene blir analysert slik at vi finner hull og mangler, forklarer Seim.

Og dataene viser at Niger oppnådde 93 prosent redusert dødelighet ved fødsel i pilotområdet, og i hele prosjektområdet i Niger er dødeligheten redusert med 88 prosent. Over 100 000 kvinner har født siden sist noen døde av blokkert fødsel, viser statistikken til HDI. Fødselsfistel er også borte i prosjektområdene.

 

En ære

Kavlifondet har engasjert seg i Anders Seims arbeid siden 2009. Det skjedde etter han hadde holdt et innlegg hos en privat stiftelse om arbeidet med fødselsfistler. Flere måneder etter foredraget fikk han en e-post fra daværende styreleder Reidar Lorenzten som lurte på om det kunne være av interesse å søke midler. Han hadde nemlig vært til stede under foredraget til Seim. Og siden har Kavlifondet vært med på laget. Nå sist gjennom en ekstrabevilgning for å kjøpe inn tabletter som stopper blødning etter fødsel.

I 2000 sluttet i Anders Seim i praksis på Fagerstrand. Nå jobber han bare med HDI. Så hva gir det ham å jobbe med folkehelse i Niger?

– Det er hyggelig å være til nytte, og når man har havnet i en situasjon hvor man, bokstavelig talt, kan komme inn i både de grandiose rom og der man må krype på bakken for å komme inn i et hjem på en støvete slette, så er det en ære. Jeg må si at det gir en følelse av livsutfoldelse.

– Og så kan man ikke la være å spørre seg om det er tvingende nødvendig å la nye 14 millioner kvinner dø mens vi venter på å utdanne jordmødre, mens vi venter på at korrupsjonen skal ta slutt, mens vi venter på et helsevesen – er vi pokka nødt? Må vi det, eller kan vi endre noe ved bruk av beskjedne midler? Hvis svaret er ja, da burde vi det da, tenker jeg.